Nov 2014

Ingen er som alle andre

I siste utgave av Blikk intervjues jeg i den faste spalten “Ingen er som alle andre” der de spør hvordan slagordet passer for meg. Les hele teksten her.

Mens min etniske minoritetsstatus alltid har vært synlig i form av hudfarge, prøvde jeg i oppveksten å skjule at jeg var homofil både for meg selv og andre. Nå er jeg mer komfortabel og velger ofte aktivt å bruke disse minoritetserfaringene når jeg skriver, underviser og ellers. Sånn kan jeg bidra til mangfold, endring og heling av meg selv så vel som samfunnet jeg er del av. Som gestaltterapeut bruker jeg også meg selv som helt menneske og forsøker å se hver enkelt klient som et unikt og helt menneske. I gestaltterapi blir man kjent med forskjellige sider av seg selv, også de man tidligere kanskje ikke var oppmerksom på eller ville ha. Sånn blir vi mer hele, fleksible mennesker heller enn rigide, endimensjonale roller.

Samtidig som slagordet passer for meg, opplever jeg også at vi alle på et vis er som alle andre. Som Terentius har skrevet: «Jeg er et menneske, intet menneskelig er meg fremmed.»

Den lille mannen og Utlendingsnemnda

Mandag 17.november hadde jeg et innlegg i Aftenposten i form av en fortelling fra min tid i Utlendingsnemnda.

Min erfaring er at troverdighet ofte er utfordringen i asylsaker. Klasse, kultur, traumer, osv, spiller inn på hvordan noen forteller og andre forstår en historie og om den bedømmes som god nok og troverdig. Jurister og andre rettsanvendere har lite trening og refleksjon rundt dette. Mange har ikke engang fått med seg den relativt klare psykologiske konklusjon om at hukommelse og fortelling om fortid og fremtid alltid er kreativ og dynamisk. Jussen må kanskje operere med visse illusjoner om sannhet og sannsynlighet, men vi kunne gjerne hatt litt mer refleksjon og ydmykhet rundt dette.

---------------------------------------------------------------------------------------
Selve fortellingen kan leses under her eller på
Aftenpostens sider.

Jeg var en stund medlem i Utlendingsnemnda.

En dag skulle vi behandle saken til en asylsøker fra et asiatisk land. Allerede før han kom inn sa nemndlederen at dette skulle nok gå raskt. Nemndlederen var jurist og snakket slik de gjør i Oslo vest. Så kom den lille mannen inn og satte seg ned overfor nemnda, tre autoritetspersoner. Han var analfabet. Han hadde vært traktorfører i hjemlandet. Vi forsøkte å stille noen spørsmål om hvorfor han måtte få beskyttelse, og han forsøkte å fortelle. Han snakket mye om sin kone som døde av sykdom. Hvor ensom han var. Han snakket mye om traktorer.

Nemndlederen mente at han generelt sett ikke var troverdig. Jeg mente vi måtte ta hensyn til hans personlige forutsetninger, for eksempel at han var analfabet, når vi dømte historiefortellingen hans.

På et tidspunkt i hjemlandet hadde han reist inn til byen for å kjøpe noen nye traktordeler. Akkurat på den tiden var det et opprør i byen. Den lille mannen som skulle kjøpe traktordeler, ble fengslet. Myndighetene trodde ikke at han var der bare for å kjøpe traktordeler. Han ble mistenkt for å være en av opprørerne. Torturert. Tilfeldig og tragisk. Han snakket mye om kona si og traktoren. Men myndighetene i hjemlandet trodde ikke på ham. Nemnda i Norge trodde heller ikke på ham. Jeg dissenterte.

I går gikk jeg forbi et gatekjøkken i Oslo sentrum. Han hadde jobbet der mens han søkte asyl. Nå er han papirløs i Oslos gater. Og jeg er ikke lenger medlem av Utlendingsnemnda.

Erotic short story

My most porn-poetic text so far has been published by Erotic Review (described by The Independent as "filth for the middle classes or the nation's only genuinely intelligent journal of eroticism”). It is available here

It was later republished by the widely read gay magazine
Bent Magazine.

Ny forskningsartikkel om konfluens og voldtekt

Forskjellige gestaltterapeutiske temaer og prosesser har fanget min interesse i terapi med overgrepsutsatte. Formålet med min siste fagfellevurderte artikkel i Norsk Gestalttidsskrift, er å bidra til utviklingen av relasjonelle terapeutiske tilnærminger. Problemstillingen som utforskes er hvordan en gestaltterapeut kan forstå og arbeide med kontaktformen konfluens - “å flyte sammen” - i terapi med en overgrepsutsatt klient. Det gis en kort oversikt over terapeutiske tilnærminger og kunnskap om seksuelle overgrep, og en gjennomgang av viktig teori om kontaktformer og konfluens. Deretter beskrives en kasus, og hovedfunn drøftes opp mot teorien.
Les hele artikkelen
her

Noen konklusjoner av interesse for videre praksis og forskning:

• Graden av oppmerksomhet hos meg som terapeut var svært viktig for hvordan konfluens så vel som motpoler ble uttrykt og opplevd.
• Konfluens kan, slik klienten opplevde det som barn, være en kreativ tilpasning når protest og motstand er vanskelig eller umulig. Når jeg var mindre oppmerksom og fulgte en teknisk tilnærming, ble vi konfluente og også terapien overgrepspreget.

• Også differensieringen var tidvis lite bevisst, og ga seg utslag i tvil hos meg.
• Det var klientens så vel som min opplevelse at konfluens i form av støtte, samarbeid, samvær, kroppskontakt og empati virket helende. Generelt inntok jeg bevisst og oppmerksomt en støttende, samarbeidende tilnærming og fokuserte på samvær. Og mens mye empati er ubevisst og spontan, opplevde jeg et aktivt og bevisst valg om å hengi meg til den. Jeg valgte – i tråd med den nyere utviklingen – i stor grad å arbeide med konfluens heller enn å konfrontere og gå til motpoler.

• Andre ganger valgte jeg bevisst å gå til motpoler som differensiering, men da ofte gradert og med en konfluens som grunnlag. Blant annet henledet jeg oppmerksomheten mot her og nå-situasjonen, inkludert kroppslige fornemmelser og hva hun sanset av meg.
• I forbindelse med de terapeutiske feiltrinnene protesterte hun mens jeg respekterte og beklaget, en form for motpol til den overgrepslignende konfluensen. Det var nye erfaringer for henne og noe som også styrket vår relasjon. Jeg tenker at vi hadde opparbeidet støtte, samarbeid, samvær og empati og at dette lå til grunn for den mulige protesten. Konfluens og motpoler som protest utgjorde en polaritet, en pol muliggjorde en annen, og vi opplevde stadig større fleksibilitet mellom dem.

• E-poster og tekstmeldinger muliggjorde både konfluens og protest i en tidlig fase. Både dette og kroppskontakt frarådes av visse terapeuter. Min erfaring var at en oppmerksom bruk av moderne kommunikasjon så vel som kroppskontakt kunne være støttende og hensiktsmessige i visse faser. Samtidig ble veiledning særlig viktig i en situasjon med høy grad av konfluens.
• Det var også nødvendig å være oppmerksom på egen sekundærtraumatisering og ta nødvendige tiltak for å unngå at dette spiltes ut mindre bevisst som for eksempel tvil og annen mindre hensiktsmessig distansering. Igjen var veiledning viktig.