Innvandring

En bedre innvandringsdebatt

For å utforske innvandringsdebattens utfordringer og utviklingspotensial gjennomførte jeg nylig en studie med gestaltterapeuter og andre gestaltfagfolk. De er spesielt trent i oppmerksomhet og er, som oss alle, deltagere i det større samfunnsfeltet. Derfor kan studien kanskje antyde noe nytt og interessant om innvandringsdebatten i samfunnet.

Mange deltagere i studien ble oppmerksomme på projeksjon i innvandringsdebatten, hvor lett og raskt det skjedde. Flyktninger kan være de fremmede Andre, men de som mener noe annet enn oss selv i innvandringsdebatten fungerer ofte også som de fremmede Andre. Innvandringskritiske anklages lett for å være kyniske og egoistiske, mens innvandringspositive er naive og selvutslettende. Vi projiserer ofte våre skyggesider på andre, sider ved oss selv som vi ikke vil vedkjenne oss. Fra et gestaltperspektiv anses det som sunnere for enkeltmennesker og samfunn å integrere disse ulike sidene. For eksempel kan både kontroll/selvhevdelse og medfølelse være nødvendige hos oss som enkeltmennesker, grupper og samfunn avhengig av situasjonen.

Mange deltagere fortalte at de hadde kjent mye frykt i innvandringsdebatten. Også mange flyktninger er redde og med god grunn. Dette er faktisk et vilkår i definisjonen i Flyktningkonvensjonen av 1951, flyktninger har «velbegrunnet frykt». Dette er en frykt som innvandringspositive anerkjenner. Men frykten innvandringskritikere eventuelt kjenner – at det kommer for mange, for raskt, at en del kan ha verdier i strid med våre verdier – tas ikke nødvendigvis like på alvor av innvandringspositive. Det etableres et hierarki av frykt, der noen menneskers frykt får bety noe, men ikke andres. Heller ikke frykten som oppstår mellom debattantene gjøres eksplisitt og anerkjennes tilstrekkelig ellers i samfunnet. Og når frykten ikke gis oppmerksomhet, kan det medføre en rekke mindre bevisste reaksjoner.

At man ikke lyttet til hverandre og at det ble høylytt var andre fenomener ved debatten som deltagerne ble spesielt oppmerksomme på. «Frontene er steile» som en deltager sa. I Metaphors we live by identifiserer Lakoff og Johnson samtale som krig som en viktig metafor i vår kultur generelt. Dette kommer til uttrykk i språket gjennom uttrykk som «fyr løs», å «forsvare sin posisjon» og å «vinne en diskusjon». Etymologisk har for øvrig «debatt» betydninger som å slå ned og slåss. Vi ser på andre som allierte eller motstandere og samtalen som noe som må vinnes. Debatt vil typisk innebære projisering av skyggesider og liten verdsettelse av helheten. Hva hvis metaforen vår heller var samtale som dans? spør Lakoff og Johnson.

«Det ble ekstremt tydelig at uten dialog forsterkes motsetningene,» sa en deltager i studien. Denne oppmerksomheten hadde hun nå tatt med seg inn i innvandringsdebatten: «Jeg bruker det aktivt i møte med folk som buser ut med «men vi kan jo ikke ta alle her...!» Jeg kan jo si meg enig i det, og via masse lytting og uten motstand, kan de etter hvert i noen tilfeller faktisk lytte til mine argumenter for hvorfor vi bør gjøre mer/opptre mer anstendig enn vi gjør i dag.» Man kan få applaus fra sin egen gruppe av allierte, men debatt og kampmodusen fører sjelden til at en som mener noe annet enn deg overbevises og endrer seg; den andre endrer seg først når det finnes en viss vennlighet, åpenhet og empati. Med en slik tilnærming kan man også selv oppdage noe nytt.

Helt til slutt vil jeg vende tilbake til flyktningene, menneskene som disse debattene angivelig i stor grad handler om. Den siste tiden har det vært en innvandringskritisk dreining og svekket beskyttelse av flyktninger i Norge og Europa. Vi som ønsker en annen utvikling, bør ta på alvor at dialog heller enn debatt med de mer innvandringskritiske kan være nødvendig. Flyktninger er for øvrig mennesker som ofte flykter fra krig eller annen voldelig konflikt. Det ironiske er da at innvandringspositive ofte bidrar til en annen form for vold gjennom måten debatten føres på. Mange føler seg handlingslammet hva gjelder kriger ute i verden, men i møtene vi selv deltar i, i innvandringsdebatten, kan vi faktisk gjøre en forskjell og kanskje et fredsarbeid i vid forstand.

Denne teksten er basert på en forskningsartikkel fra Norsk Gestalttidsskrift