kjønnsstereotyper

Samtalegruppe for transpersoner og andre

I samarbeid med, og betalt av, LLH arrangerer jeg en ny samtalegruppe for transpersoner og andre.

Hvem kan delta?

Tilbudet rettes til transpersoner og andre, inkludert
- du som har et utseende eller en identitet som uttrykker et annet kjønn enn det som ble registrert ved fødsel
- du som har et ønske om, er midt i, eller er ferdig med kirurgisk, hormonell eller annen behandling for å fysisk uttrykke det kjønnet du føler deg som
- du som ikke er komfortabel med en binær kjønnsforståelse og derfor definerer deg som noe annet enn kun kvinne eller mann
- du som ellers ønsker å utforske ditt kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet

Privattime og avklaring av forventninger og bekymringer

Hvis du er interessert, møter du meg først til en privattime. Slik kan vi bli litt kjent og blant annet snakke om eventuelle bekymringer og forventninger til gruppedeltagelsen. Ta direkte
kontakt med meg snarest for å avtale en privattime.

Tid og sted

Vi møtes åtte ettermiddager fra slutten av april til midten av juni:

mandag 28.4 kl 17-19,
fredag 2.5 kl 17-19,
mandag 12.5 kl 17-19,
søndag 18.5 kl 19-21,
mandag 26.5 kl 17-19,
mandag 2.6 kl 16-18,
mandag 9.6 kl 17-19 og
mandag 16.6 kl 17-19.

Vi låner lokaler hos LLH som holder til i 4.etasje i Tollbugata 24 i Oslo.

Påmelding

Påmelding snarest ved å
ta kontakt med meg

Fordeler med samtalegruppe

De fleste fenomener har et mellommenneskelig aspekt som best lar seg utforske i gruppe. Dette inkluderer kjønnsuttrykk og identitet. Vekst oppnås gjennom blant annet å bli mer bevisst på dine mellommenneskelige relasjoner, hvordan du oppfatter og forholder deg til deg selv og andre.

Konkrete fordeler med gruppe inkluderer
- at mange får håp ved at andre deler av sin erfaring,
- at visse emosjoner og fenomener viser seg å være normale og akseptable,
- at man kan gi og få støtte,
- informasjonsutveksling, og
- at det er mulighet for å prøve ut ny oppførsel i en trygg ramme og få tilbakemeldinger.

Gruppen vil bygge på en gestalttilnærming. Les en fagartikkel basert på tidligere samtalegruppe for transpersoner
her og en populærartikkel her. Hva som dukker opp i den nye gruppen, er imidlertid ikke gitt på forhånd. Se mer om gestaltterapi og min terapeutiske tilnærming her.

Grunnregler inkluderer at alt som sies og gjøres vil være konfidensielt.

Militærmann og disco-queen - artikkel om transpersoner og terapi

Innen transforskning skjer i dag et paradigmeskifte som har sin opprinnelse i transpersoners egne erfaringer. “The Transsexual Model” handler om at kjønn er stabilt og binært (mannlig/kvinnelig), at transpersoner føler seg fanget i feil kropp og erfarer en psykisk smerte som kun kan lindres ved omfattende hormonell og kirurgisk behandling. Det er her vi finner diagnosen av transseksualisme som Rikshospitalet opererer med. I dag har de monopol på utredning og behandling i Norge. Kun personer som får diagnosen transseksualisme får hjelp. Et flertall avvises og føler seg lite anerkjent; noen føler seg presset til å lyve for å passe inn i kriteriene.

For knapt et år siden tok Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LLH) kontakt med meg med et ønske om at jeg skulle fasilitere en gestaltinspirert samtalegruppe. Gestaltterapi passer godt med det nye paradigmet innen transforskningen. “The Transgender Model” ser heller kjønn som et kontinuum, i noen tilfeller flytende over tid, og anerkjenner mangfold og individualiserte tilnærminger. En enkelt forklaring med henvisning til for eksempel biologi blir umulig.

Det er særlig en episode fra samtalegruppen som jeg vil gjenfortelle her. ”Jo” – som hadde tatt kjønnsbekreftende (kvinne-til-mann) behandling og vært offisielt anerkjent mann i flere år – fortalte at han opplevde sosial angst. Mens det før behandlingen handlet om at han ikke var konform i forhold til å være kvinne, var det nå motsatt. ”Jeg kunne godt tenkt meg større frihet når det gjelder å kunne møte opp og være pynta i noe androgynt.” Klærne han satt i ga meg assosiasjoner til militæret eller friluftsliv, og jeg spurte om han kunne gjort det her. På neste samling hadde Jo med seg noen klær, og i pausen skiftet han til
en fargerik og lang skjorte, øredobber og sandaler. Vi utforsket hvordan det var for ham å sitte slik i gruppen. ”Det er på en måte å hilse på en veldig gammel følelse som også er en del av meg. Det føles som en glede. Jeg har den tryggheten med dere her til å kunne kjenne på den følelsen.” Andre deltagere – også jeg – delte at vi ble glade når vi så Jo smile. Han ble sett med en side som ellers var stort sett usynlig.

”Kennedy” – som var
registrert kvinne ved fødsel og nylig hadde begynt å definere seg som ”gender queer” eller ”gender fluid”, altså verken kun mann eller kvinne – oppfordret Jo til å gå i slike klær ute også. Jo sa at han hadde noen venner som han kanskje kunne gjøre det sammen med. Han sa at han på den ene siden var fargerik ”disco-queen”, som vi så nå, og på den andre siden militærinspirert mann. Kennedy var inspirert og ville utforske, vise frem og akseptere forskjellige sider ved sin kjønnsidentitet mer. På den siste samlingen fortalte Jo at han hadde blitt mer komfortabel med hele selv og ikke måtte være en ”standardmann”.

I gestaltterapi er polariteter et viktig begrep. Vi tenker at hver person og gruppe består av ulike krefter eller sider som er komplementære og forbundet som yin og yang. Polaritetsteori innebærer dermed en aksept for mangfold blant mennesker og paradoksale sannheter om en og samme person. Polariteter farges av ens bakgrunn og opplevelse av seg selv. På grunn av ”blind spots” – at vi er mindre oppmerksomme på, og identifiserer oss mindre med, visse sider av polariteter – kan vi bli rigide og stereotype. For eksempel kan vi tenke oss at en mann som ikke er i kontakt med det han anser som sin feminine side, blir overdrevent hard og tøff. Videre kan det medføre indre konflikt mellom ulike sider, og mellommenneskelig konflikt fordi vi for eksempel projiserer sider på andre; for eksempel kan mannen i vårt tilfelle la sin indre konflikt gå utover menn som han anser som feminine. Det er sunnere å være i kontakt med polaritetene og akseptere seg selv som et helt menneske.

Episoden med Jos klær viser hvordan polariteter og kjønnsnormer kan henge sammen. En side kan bli undertrykket eller skyggelagt på et tidspunkt i livet som kvinne og den andre på et annet tidspunkt som mann. Lidelse kan ses i lys av svakheter i samfunnet som manglende toleranse for kjønnsmangfold, heller enn individuell patologi. I gruppen anerkjente og utforsket vi samfunnspress, valg og brøt kjønnsnormer i en trygg setting. En militærinspirert mann kunne også være fargerik ”disco-queen”.

Mens strenge kjønnsnormer kan gjøre det vanskelig å velge som Jo å være både militærinspirert mann og ”disco-queen”, viser hans tilfelle at det heller ikke alltid vil være tilstrekkelig med en slik integrering. Det var nemlig klart for Jo at valget om kjønnsbekreftende behandling hadde handlet om noe mer/annet enn normer, nemlig en opplevelse av å fysisk mangle testosteron. For andre, slik som Kennedy, var utforskning og aksept for hele kjønnspolariteten tilstrekkelig.


Noen transpersoner – også de som har gjennomgått behandling – vil oppleve at de ikke er helt hjemme i verken det ene eller det andre kjønnet. Det kan handle om at de har en forhistorie med å være et annet kjønn, at kroppen ikke transformeres fullstendig eller at de opplever at kjønnsidentitet og uttrykk er et kontinuum og noen ganger flytende. Polaritetsteori og arbeid kan da være meningsfullt.

Dette synes å passe godt med ”the Transgender Model” og transpersoners egne erfaringer. ”The Transsexual Model” er imidlertid ennå rådende innen det offentlige helsesystemet. Tilbud om komplementær, transpositiv terapi er nødvendig. Samtidig vil ikke erfaringer og endringer i terapirommet være bærekraftig dersom samfunnet stadig krever en annen form for tilpasning. Kanskje noe av intoleransen som stadig finnes i det norske samfunnet henger sammen med at individer og grupper projiserer og lar interne konflikter utspille seg mellommenneskelig og på gruppenivå, for eksempel med transpersoner og mennesker som bryter kjønnsnormer som beleilig mål. Også disse individene, gruppene og samfunnet må heles. Polaritetsarbeid kan gi oss alle en opplevelse av å være mer hele og fleksible. Terapeuter og andre bør i det minste etterstrebe å bringe transpersoners erfaringer og verdsettelsen av mangfold ut av terapirommene og inn i samfunnet for øvrig. Dette er mitt lille bidrag.

Denne artikkelen er basert på en fagfellevurdert artikkel som er publisert i Norsk Gestalttidsskrift og er gjort tilgjengelig
her.