Sekundærtraumatisering

Ny forskningsartikkel om konfluens og voldtekt

Forskjellige gestaltterapeutiske temaer og prosesser har fanget min interesse i terapi med overgrepsutsatte. Formålet med min siste fagfellevurderte artikkel i Norsk Gestalttidsskrift, er å bidra til utviklingen av relasjonelle terapeutiske tilnærminger. Problemstillingen som utforskes er hvordan en gestaltterapeut kan forstå og arbeide med kontaktformen konfluens - “å flyte sammen” - i terapi med en overgrepsutsatt klient. Det gis en kort oversikt over terapeutiske tilnærminger og kunnskap om seksuelle overgrep, og en gjennomgang av viktig teori om kontaktformer og konfluens. Deretter beskrives en kasus, og hovedfunn drøftes opp mot teorien.
Les hele artikkelen
her

Noen konklusjoner av interesse for videre praksis og forskning:

• Graden av oppmerksomhet hos meg som terapeut var svært viktig for hvordan konfluens så vel som motpoler ble uttrykt og opplevd.
• Konfluens kan, slik klienten opplevde det som barn, være en kreativ tilpasning når protest og motstand er vanskelig eller umulig. Når jeg var mindre oppmerksom og fulgte en teknisk tilnærming, ble vi konfluente og også terapien overgrepspreget.

• Også differensieringen var tidvis lite bevisst, og ga seg utslag i tvil hos meg.
• Det var klientens så vel som min opplevelse at konfluens i form av støtte, samarbeid, samvær, kroppskontakt og empati virket helende. Generelt inntok jeg bevisst og oppmerksomt en støttende, samarbeidende tilnærming og fokuserte på samvær. Og mens mye empati er ubevisst og spontan, opplevde jeg et aktivt og bevisst valg om å hengi meg til den. Jeg valgte – i tråd med den nyere utviklingen – i stor grad å arbeide med konfluens heller enn å konfrontere og gå til motpoler.

• Andre ganger valgte jeg bevisst å gå til motpoler som differensiering, men da ofte gradert og med en konfluens som grunnlag. Blant annet henledet jeg oppmerksomheten mot her og nå-situasjonen, inkludert kroppslige fornemmelser og hva hun sanset av meg.
• I forbindelse med de terapeutiske feiltrinnene protesterte hun mens jeg respekterte og beklaget, en form for motpol til den overgrepslignende konfluensen. Det var nye erfaringer for henne og noe som også styrket vår relasjon. Jeg tenker at vi hadde opparbeidet støtte, samarbeid, samvær og empati og at dette lå til grunn for den mulige protesten. Konfluens og motpoler som protest utgjorde en polaritet, en pol muliggjorde en annen, og vi opplevde stadig større fleksibilitet mellom dem.

• E-poster og tekstmeldinger muliggjorde både konfluens og protest i en tidlig fase. Både dette og kroppskontakt frarådes av visse terapeuter. Min erfaring var at en oppmerksom bruk av moderne kommunikasjon så vel som kroppskontakt kunne være støttende og hensiktsmessige i visse faser. Samtidig ble veiledning særlig viktig i en situasjon med høy grad av konfluens.
• Det var også nødvendig å være oppmerksom på egen sekundærtraumatisering og ta nødvendige tiltak for å unngå at dette spiltes ut mindre bevisst som for eksempel tvil og annen mindre hensiktsmessig distansering. Igjen var veiledning viktig.