tilknytning

Versjon III / Om å skrive

Nylig fikk jeg diktet Versjon II på trykk i Gestaltmagasinet. Jeg leser det igjen. Det rører meg. Samtidig ville jeg skrevet det litt annerledes her og nå. Da jeg først skrev det, var jeg på en øy med utsikt over skog og hav. Det var ett år siden et samlivsbrudd. Gestaltmagasinet handlet om tilknytning. Nå skriver jeg i min stue i Oslo mens jeg hører Mari Boines versjon av Mitt hjerte alltid vanker. Heller enn å ergre meg over at jeg ikke skrev den opprinnelige teksten litt annerledes, skriver jeg en ny.

---

Versjon III

Vi er på en slags samling, noe om kjærlighet, kanskje bryllup.
Vi er på vei derfra. Han sier han og hans elskede. Elskede, det er ikke meg, tenker jeg.

Jeg tror det er da jeg begynner å gråte.

Han sier noe om å bli og forstår du hva jeg sier? Kanskje han likevel vil bli her med meg. Kanskje elskede er meg. Også dette var ganske typisk oss: Forstår du hva jeg sier?

Jeg tror det er da jeg begynner å gråte.

Jeg våkner og jeg puster. Jeg ser ut gjennom vinduet, de store trærne der ute, den enorme himmelen. I skumringen er også et minne om moren min. Jeg fylles til randen av dette, all denne kjærligheten i og rundt meg.

Jeg gråter og jeg smiler.

---

For flere år siden - etter et annet samlivsbrudd - gikk jeg veien til Santiago de Compostela, Camino de Santiago. Jeg skrev en reiseskildring som ble publisert i magasinet NO. Noen år senere selvpubliserte jeg
en liten bok med bilder og tekster basert på samme reise. Og for noen uker siden publiserte det indiske homomagasinet Pink Pages en tredje versjon av teksten, Santiago.

Tekst er prosess. Jeg skriver noe her og nå. Noe annet ville blitt skrevet tidligere eller senere - eller hvis jeg var et annet sted. Når jeg senere ser på tekster jeg har skrevet, gir noe gjenklang og stemmer fremdeles for meg, mens det ofte også er mye jeg ville endret på.

En tekst blir aldri ferdig i noen annen forstand enn at jeg på et tidspunkt bare må gi slipp på den versjonen jeg har og la lesere overta den. Det innebærer å erkjenne ufullkommenhet som eksistensiell sannhet. Jeg må oppleve at det er viktigere å bli ferdig og dele noe med andre enn å søke uoppnåelig fullkommenhet. Jeg må ha tillit til at det er godt nok - at jeg er god nok. Jeg må erkjenne at endring er konstant, at også jeg og min opplevelse av teksten vil være i endring. Senere, når jeg selv leser den, er det best å innta en medfølende og respektfull holdning til den jeg var og teksten som ble skrevet den gang. Det gjør det mulig å lese noe gammelt og å fortsette å skrive.

Det er som om en enkelt tekst er utgangspunkt for alt annet - den første, den siste, kanskje en som aldri skrives. Alle mine tekster ligner og er forskjellige. Jeg ligner og er forskjellig. Skriving - som livet forøvrig - innebærer stabilitet og endring. Jeg finner en trøst i dette. Det blir mulig å skrive og å leve.