troverdighet

Den lille mannen og Utlendingsnemnda

Mandag 17.november hadde jeg et innlegg i Aftenposten i form av en fortelling fra min tid i Utlendingsnemnda.

Min erfaring er at troverdighet ofte er utfordringen i asylsaker. Klasse, kultur, traumer, osv, spiller inn på hvordan noen forteller og andre forstår en historie og om den bedømmes som god nok og troverdig. Jurister og andre rettsanvendere har lite trening og refleksjon rundt dette. Mange har ikke engang fått med seg den relativt klare psykologiske konklusjon om at hukommelse og fortelling om fortid og fremtid alltid er kreativ og dynamisk. Jussen må kanskje operere med visse illusjoner om sannhet og sannsynlighet, men vi kunne gjerne hatt litt mer refleksjon og ydmykhet rundt dette.

---------------------------------------------------------------------------------------
Selve fortellingen kan leses under her eller på
Aftenpostens sider.

Jeg var en stund medlem i Utlendingsnemnda.

En dag skulle vi behandle saken til en asylsøker fra et asiatisk land. Allerede før han kom inn sa nemndlederen at dette skulle nok gå raskt. Nemndlederen var jurist og snakket slik de gjør i Oslo vest. Så kom den lille mannen inn og satte seg ned overfor nemnda, tre autoritetspersoner. Han var analfabet. Han hadde vært traktorfører i hjemlandet. Vi forsøkte å stille noen spørsmål om hvorfor han måtte få beskyttelse, og han forsøkte å fortelle. Han snakket mye om sin kone som døde av sykdom. Hvor ensom han var. Han snakket mye om traktorer.

Nemndlederen mente at han generelt sett ikke var troverdig. Jeg mente vi måtte ta hensyn til hans personlige forutsetninger, for eksempel at han var analfabet, når vi dømte historiefortellingen hans.

På et tidspunkt i hjemlandet hadde han reist inn til byen for å kjøpe noen nye traktordeler. Akkurat på den tiden var det et opprør i byen. Den lille mannen som skulle kjøpe traktordeler, ble fengslet. Myndighetene trodde ikke at han var der bare for å kjøpe traktordeler. Han ble mistenkt for å være en av opprørerne. Torturert. Tilfeldig og tragisk. Han snakket mye om kona si og traktoren. Men myndighetene i hjemlandet trodde ikke på ham. Nemnda i Norge trodde heller ikke på ham. Jeg dissenterte.

I går gikk jeg forbi et gatekjøkken i Oslo sentrum. Han hadde jobbet der mens han søkte asyl. Nå er han papirløs i Oslos gater. Og jeg er ikke lenger medlem av Utlendingsnemnda.